tirsdag 31. desember 2013

To kjappe omtaler av to ikke så kjappe bøker (Paasilinna og Asher)

Jeg har hørt på Harens år av Arto Paasilinna i desember, og nettop leset ferdig Provencekuren for knuste hjerter av Bridget Asher i dag. Ingen av dem var noen høydare, kun staheten ba meg lese/lytte dem ferdig. Men jeg føler jeg må skrive litt om dem likevel, om ikke annet for min egen oppsummerings skyld.


Harens år har jeg begynt på flere ganger, den har ligget lenge på iPoden min. Men jeg har aldri fått helt grep på den historien. Jeg lytter og den forsvinner inn i andre tanker, jeg har ærlig talt prøvd å anstrenge meg, men det har ikke gått. Jeg har likt mye av Paasilinna, men denne greide ikke å fenge meg. Jeg har nesten glemt hva den handlet om også. Så her er forlagets omtale:

Dette er fortellinga om hvordan en liten hare kan forandre et helt livsløp. Vatanen og hans fotograf er ute på et oppdrag i de finske skoger da en hare plutselig hopper foran bilen. Vatanen går ut for å se hvordan det er gått. Haren er bare lettere skadet, og i samme øyeblikk tar Vatanen avjørelsen om å vende ryggen til sitt borgerlige liv. Han vandrer rett inn i ødemarken, og dette er opptakten til et eventyr som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldoserfører, en skogbrann, en blodtørstig bjørn og den originale Hannikainen.

Mer HER
Men med denne har jeg i alle fall lest/hørt en bok fra hylla (har en papirutgave stående der) og en 1001-bok (gudene vet hvorfor denne står på den lista).
Jeg orker ikke bruke mer tid på denne.. Håper andre liker den bedre.

Du finner flere blogginnlegg om Harens år i Lines lesesirkel HER
Boka er kjøpt, lydboka er lånt på biblioteket.

Provencekuren  for knuste hjerter 


er en bok jeg fant i bokhylla på hotellet i Arguineguin som jeg har kikket lenge på i Narvesenkiosker og bokhandlere på grunn av det lekre romantiske bokomslaget og fordi den virket litt lett og fin på reise og fra Sør-Frankrike.

Her er omtalen fra forlaget:

Heidi sørger fortsatt over mannen sin, Henry, som døde fra henne og den lille sønnen, Abbot. For å komme til hektene, tar hun med seg innesluttede Abbott og niesen Charlotte og reiser til Provence for å tilbringe sommeren i det gamle, idylliske familiehuset på landet. Et hus som skal ha kurert hjertesorg gjennom generasjoner. Her får Heidi vite Charlottes store hemmelighet - og sannheten om morens «franske sommer», da Heidi var barn. Og her oppdager alle tre at det gode liv i Provence muligens er medisinen for alt

Mer HER

Jeg ble litt engsajert i historien i små bruddstykker, men den tok seg aldri opp, og i morges leste jeg den ferdig på trass.   Det var for mye sorg over Henrys dødsfall, for mye styr mellom de forskjellige familiemedlemmene. Da Heidi reiste til Frankrike med sønnen sin håpet jeg på at noe mer skulle skje. Det gjorde det vel, men for sent, og det ble for langtekkelig, forutsigbart og kjedelig. Er det dette som kalles chiclit?

Boka ga meg ingenting.
Og derfor gidder jeg ikke bruke mer tid på den heller.




Et av mine nyttårsforsetter skal være å bruke mindre tid på bøker jeg ikke synes noe særlig om. Fenger den ikke etter 100 sider, skal jeg legge den fra meg. 
Jeg kommer tilbake til et innlegg med nye mål og en oppsummering fra 2013 senere, da jeg får med tid og nett i leiligheten. Nå sitter jeg på Bær &  Bar på Solsiden i Trondheim, hvor det er trådløst nett og åpent til 17.00. Har shoppa mye til den nye leiligheten i dag og tenker kvelden blir å gå med til å få ting på plass, og se litt på den nye TVn jeg har kjøpt meg, samt å starte å lese i Jan Roar Leikvolls Songfuglen. Jeg har ikke behov for annet enn en stille kveld og å komme mer i orden.

Da ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år!





11 kommentarer:

  1. Så godt å høre at du tenker sånn som meg. Jeg gidder ikke lenger presse meg gjennom kjedelige bøker på trass. Satt faktisk en bok tilbake i hyllen i dag, da jeg var kommet halvveis. Det skjedde etter jeg hadde himlet så mye med øynene og sagt "hallo" og "nei vet du hva" høyt noen ganger og de rundt meg begynte å flire i skjegget. Jeg bestemte meg til og med for å ikke skrive om den. Ferdig med det! Lurer du på hvilken bok det er, så står den fremdeles øverst på høyre side på bloggen min.
    Lykke til med den nye leiligheten. Det høres kjekt ut å sitte på bar og surfe, men sånn tenker vel bare vi som evig og alltid sitter hjemme på stuebordet med pc`en. (Høres det ut som jeg trenger en ferie?) Håper du får en fin kveld, nå skal vi ut å spise sushi sånn at vi er hjemme i god tid til fyrverkeriet. Godt nyttår Anita!! (Her har jeg nevnt min favorittkafè / bar i Trondheim)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tine! Ja d e bortkasta tid å lese kjedelige bøker .. Plassene du skrev om er herlige alle tre :) godt nytt år!

      Slett
  2. http://tinesundal.blogspot.no/2011/07/hyeste-toppen-i-trondheim-kommune.html Glemte lenken :)

    SvarSlett
  3. Godt nytt år til deg. Har sett boken om denne haren mange ganger. Men etter at noen sammenlignet den med Hundreåringen.... som jeg avbrøt, har jeg lagt bort tanken om å lese den. Også jeg har et forbedringspotensiale hva angår å lese bøker jeg ikke finner kjemien med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hunderåringen er ingen bok som hittil har fristet meg heller. Bra vi er flere som trenger å trene på å legge fra seg mindre bar bøker.. Godt nytt år til deg Tone.:)

      Slett
  4. Morsomt å lese at du ikke likte Harens År. Det var første boka jeg leste i 2013 og jeg likte den veldig godt. Sammenlikner den med Erling Loe's Doppler - begge fant jeg sære - ja, men gode :-) Spennende med nytt år og nye utfordringer. Sitter og funderer litt på målene mine for året. De må i skriftlig form om de skal fungere, kjenner jeg. Jobber litt med realisme kontra optimisme - får se hva som vinner til slutt når lista spikres.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sært kan være godt. Men Harens år, traff meg dessverre ikke.. Kanskje blir den bedre i papirbok? Har likt de andre av Paasalinnas bøker men ikke denne…
      Mål skal jeg også fundere over, men de skal ikke bli så mange, men realistiske. :)

      Slett
  5. Jeg likte ikke Haren nevneverdig jeg heller.
    Tror Hedda har et poeng når hun skriver at den første Paasillinna man leser er den beste, deretter blir alt likt. Kollektivt Selvmord er fremdeles min favoritt, det var min andre, så da får jeg bli unntaket som bekrefter regelen -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det har hun sikkert, skjønt jeg heller ikke likte den første jeg leste best. Jeg likte Tordengudens sønn (nr en lest ) godt, men jeg likte Prosten og hans forunderlige tjenner, best. (nummer to lest) Den elskelige giftblandersken likte jeg også godt. Kolletikvt selvmord har jeg ikke lest.. Den med den håpløse kona, (Volotainens) og tennene på forsiden, den som kom før Skytsengelen, startet jeg på, men ga opp...

      Slett
  6. Jeg vet ikke hvordan Harens år er på lydbok, men syntes den var lite spennende å lese. Den hadde liksom ingenting: Underholdningsverdi, dybde eller godt språk. Jeg hadde ingen problemer med å fullføre, men kunne like gjerne ha latt være å lese den. En av 1001-bøkene som ikke fortjener en plass på listen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om det er så stor forskjell . Jeg leste/lyttet Den elskelige giftblandersken og Prosten.. vekselsvis lyd og bok, og det fungerte. Men altså ikke Haren.. Dog prøvde jeg ikke engang å lese boka mi. Godt å høre at det er fler som ikke synes særlig om Harens år, for jeg lurte jo på ei stund om det var noe galt med meg..

      Slett