mandag 15. desember 2014

Moshonistas biografilesesirkel: Alf van der Hagens Kjell Askildsen.Et liv

 Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter.  Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter.  Men det er ingen hvemsomhelst som  har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.




Jeg har grublet litt over hvordan jeg skal gripe an det å skrive blogginnlegg om denne boka. Det er så mye informasjon her, så mye stoff. Så mange postitlapper, så mange sitater man kunne velge å ta med. Et helt liv, mann.
Men hvis jeg skal skrive et innlegg som ligner et referat fra alle de viktige epokene, blir det for det første veldig langt, og for det andre tar jeg kanskje fra andre gleden av å lese boka selv, eller orket til å lese boka selv. Det vil jeg jo ikke.
Jeg tror jeg skal prøve å gå for en komprimert versjon, slik at du kanskje får lyst å lese om eller noe av Kjell Askildsen. Jeg greier nok ikke kunsten å være like komprimert som Askildsen, til det er jeg nok for ordrik i mine skriblerier. Jeg har nok mye å lære av ham der.

Boka er som sagt skrevet som et resultat av mange timers samtaler mellom Alf van der Hagen ( f.- 62) og Kjell Askildsen ( f.- 29). Van der Hagen har også snakket med hans barn, hans nåværende kone, viktige forfatterkolleger med flere, samt lest Askildsens uugitte notater, halvferdige noveller med mer. Dette er ingen vanlig biografi som sådan, men en personlig memoarbok, et langt intervju, en biografisk fremstilling, en blanding av mange ting. Alf van der Hagen har skrevet på samme måten før, om Dag Solstad. Solstad og Askildsen har det til felles at de ikke er spesielt snakkesalige. Askildsen har ord for seg for å være vanskelig å intervjue. Askildsen fikk tillit til Alf van der Hagen etter å ha lest boka om Dag Solstad, som er en en god venn av Askildsen.  Ergo så tillot han å la van der Hagen komme tett på.

Jeg liker godt å lese portrettintervjuer og å lese biografier, og jeg stokoste meg med denne boka.

Men over til Kjell Askildsen:
Kjell Askildsen har i alle fall to brødre og en søster og er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen og moren Aasta. Moren var opprinnelig fra Iveland.  Faren var fra Mandal, der Kjell ble født og vokste opp. Foreldrene var sterkt religiøse, og kristentrua ble banket inn i ungene og truslene om å ende i helvete preget Kjells oppvekst mer enn sunt var. Kjell tok etterhvert avstand fra kristendommen, og ble regnet som en frafallen, noe faren nok følte var et svik. Hans bror Haakon var ateist fra starten av, så han forventet ikke faren noe mer av, visstnok.  Familien bodde jo midt i Bibelbeltet, og mye var synd. Kjell ble tidlig opptatt av jenter. Han likte å skrive. Han fikk tidlig ansvar. Under andre verdenskrig ble faren motstandsmann og en dag måtte foreldrene flykte og Kjell og broren være igjen. Kjell påtok seg ansvar for broren og hemmelighetene om at foreldrene flyktet til Oslo, han var da 14 og et halvt år. Dette var noe han vokste på. (foreldrene greide å flykte til Sverige og klarte seg)

Etter krigen ble Kjell innkallt til Tysklandsbrigaden. Her gjorde han best nytte for seg med etterforskningsarbeid. Kjell ble glad i Tyskland, og hjalp en kvinne som ble sveket av en kompis. Kompisen hadde lovt å ta med Edith til Norge og gifte seg, men han svek henne like før. Hun var helt knust fordi hun både var glad i mannen og gledde seg til et nytt liv i Norge. Kjell tilbød seg et proforma ekteskap med henne og tok henne med hjem til Mandal. Han var knapt 20 år. Foreldrene godtok faktisk dette og lot henne bo hos dem. Edith og Kjell likte hverandre bedre og bedre. En natt så kom lysten over dem og de havnet til sengs, og Kjell sa til faren sin at nå var ikke ekteskapet lenger proforma. De flyttet for seg selv og fikk barn.

På 50-tallet debuterte også Kjell med sin første bok, som ble bannlyst i Mandal. Den var utuktig. Dette var før Myklesaken. Like før. Selv likte ikke Askildsen Mykles måte å skrive på. Han malte med for bred pensel, mente han. Askildsen selv perfeksjonerte jo det korte, det fortettede, og jobbet utrolig mye med å kutte vekk oveflødige ord.

Etter debuten, så handler resten av boka om Kjell Askildsens eventyrlige dikterkarriere. Hans forhold til kolleger i det litterære miljøet. forlag, kritiker og forleggere. Og det handler om kjærligheten, kvinner og dårlig råd, om ikke gå på akkord med seg selv og sine kunstneriske ambisjoner, om å være et politisk menneske. Kjell Askildsen var kommunist, sier han, men ikke så aktiv i partiet AKP-ml. Han skrev først for Aschehoug forlag, men følte seg fremmed der. Det var ingen direktekontakt med konsulenter og forfattere, og han ble ikke tatt godt vare på. En dag gikk han over til Forlaget Oktober og fikk mange gode venner der, Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen med flere.  Han var aktiv i og satt i styret for Forfatterforeningen Og Forfattersentrum og gikk over til å skrive noveller som ble hans varemerke.

Det er ganske morsomt å lese om hva han forteller om det litterære miljøet. Hvordan de kranglet med kritikere og forfatterkolleger i avisene, og det dannet seg fronter her og der. Selv var ikke Kjell Askildsen noen hard mann i meningsbrytning. Han tålte ikke det. Han sto på sitt, men han likte ikke den  sarkastiske stilen som enkelte hadde, som feks Georg Johannessen. Askildsen sier han likte å lese Johannesens skarpe penn når han angrep andre, men ikke den dagen det gikk utover ham selv. Naturlig nok.

Angående kvinnene, så var nok Kjell Askildsen på mange måter en svak mann. Han bedro Edith, noe han angret forferdelig på etterpå. Kjell ble sammen med den nye kvinnen Liv, som skilte seg fra sin mann, men begge hadde det vondt med seg selv i sin skyldfølelse for den de bedro.  Så det forholdet varte heller ikke, og det ble en kvinne nummer tre, og en nummer fire, Gina, som han fortsatt er gift med. Kjell sier han har vært glad i alle sammen, men har latt seg forføre av lysten, samt at hverdagen har blitt for kjedelig for ham. Det er akkurat som han ikke har kunnet styre det som har skjedd. Det positive er imidlertid at han har fått nye fine opplevelser han heller ikke har ønsket å være foruten.

Men det ble for mye også for Kjell Askildsen. På 70-tallet fikk han et sammenbrudd, gikk i terapi, fikk piller og drakk for mye.  Han kom seg på fote igjen heldigvis og fikk skrevet mye av det beste innen norsk novellkunst. Han har likt å sitte på kafe og skrive og/eller drikke og forteller om stamkafeene i Oslo, mange er ikke der lenger.  Pilen, Lompa, Casino.

" Ja, jeg satt ofte med slike små notisblokker. Det kunne være et forsøk på å finne en åpningssetning. Eller bare en måte å skjule seg på, så det i hvert fall ser ut som om du sitter der og jobber med et eller annet. Jeg brukte den blokka til å være opptatt. Ingen skulle tro at jeg var ensom. Og med sendrektigheten mens jeg skrev, og ved hjelp av halvliteren, følte jeg meg liksom trygg. " (s.227)

Han forteller mye om sin måte å skrive på. Han har skrevet sakte, brukt dager på få setninger. Vært opptatt av kunsten, at det han har gjort skal være kunst. Han sier at hans bøker nok er for mer erfarne lesere, som har trening i å lese, i å se kunsten, lesere som ikke ønsker eller trenger ferdigtygde bøker. Han mener at kunst skal pirke i folk, det skal kjennes litt ubehag, eller noe annet som kan endre noe, tanker, holdninger. Han skriver om menneskers skyggesider, om familiebånd på godt og vondt, mest vondt.

Selv har jeg lest alt for lite av Kjell Askildsen av en eller annen grunn. Han er en jeg alltid har hørt om, og som jeg har tenkt jeg skal lese senere. Jeg har riktignok lest hans kanskje mest kjente; Thomas Fs siste nedtegnelser og Carl Lange. Og samlingen Hundene i Tessaloniki ligger her på vent, nedstøvet.

Og, så må jeg fortelle om en episode i boka han forteller om fra reisene sine. Da han og Dag Solstad var i Moskva.  Askildsen har reist mye, alene og sammen med kvinnene og noen ganger kolleger. Han sier han likte å reise med Solstad, fordi han var av den tause sorten. De kunne være tause sammen og det var så fint. Ikke det at de ikke snakket sammen, eller at Solstad ikke kunne fortelle historier, for det gjorde han nå og da, men han var ikke plaprete. Kjell Askildsen hater plapring og skvalder.  Det hørtes så fint ut at de reiste sammen, slik. Noen ganger drakk de for mye også, særlig på sånne bokmesser. Men Askildsen ble ikke bråkete eller overstadig full, bare mer sosial. For egentlig er Kjell Askildsen veldig sky.

I dag kan ikke Kjell Askildsen lese eller skrive. Han fikk en infeksjon på øynene og ble operert og mistet lesesynet. Det er jo helt tragisk for en forfatter, men han har det bra i dag, sier han.  Gina finner lydbøker til ham. Hans siste bok kom ut på 90-tallet.

Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok. Dette er jo bare en essens. Jeg anbefaler virkelig denne boka videre. Dette kan bli årets julegave til noen av dine kjære hvis du enda ikke har handlet ferdig. Og jeg skal jeg hive meg rundt å lese Hundene i Tessaloniki på nyåret, kanskje før også, innimellom annet.

Jeg har blogget om Thomas F og Carl Lange HER
Og om denne boka i spaltene Boken på vent og Smakebit på en søndag.

Mitt liv er lest i forbindelse med Moshonistas biografilesesirkel, tema forfattere, og du kan finne innlegg om andre biografier der.

Takk til forlaget Oktober for leseeksemplaret.

Jeg har ikke funnet noen bloggere som har skrevet om denne boka enda, men på forlagets hjemmeside finner du utsnitt fra en mengde begeistrede anmeldelser.




Alf van der Hagen. Foto: Forlaget/Trondheim littfest.



Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv, s 351, inkl.etterord

Forlaget Oktober 2014


Nb- aktuell for nominering til Bokbloggerprisen 2014- åpen klasse.

13 kommentarer:

  1. Veldig langt innlegg som jeg skal lese når jeg kommer hjem i kveld Anita, men jeg synes Kjell Askildsen ser litt skummel ut, synes ikke du? Litt streng liksom? Men som sagt, jeg skal lese bloggposten og kommentere mer i kveld :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er ikke så lett å skrive kort om et så langt liv, i en så innholdsrik bok, vet du.:) Han er nok litt streng. Det mener han selv også. Men skummel? Nei..absolutt ikke.

      Slett
    2. Nå har jeg lest hele omtalen din Anita og så bra omtale, jeg fikk virkelig lyst til å lese denne boken!

      Og nå virker han ikke skummel mer, kanskje bare litt streng, og det er noe helt annet :)

      Slett
    3. Tusen takk Gro.:) Litt streng, ja, og litt trist?

      Slett
  2. Jeg tror jeg må lese denne boka. Litt synd at jeg sannsynligvis ikke rekker det før 1.jan - eller jeg kan jo rekke det - hvis jeg dropper andre ting - men så er den denne impulslesinga jeg ikke makter å fri meg fra da. Så mye å lese - så kort til 1.jan. Jeg skammer meg også over å innrømme at jeg ikke har lest NOE av mannen - ihvertfall ikke som jeg husker, kan jo ha vært noe i skolesammenheng, men jeg tror det ikke. Shame Shame. Men jeg liker denne måten å skrive memorarer på - et blikk inn fra flere sider, flere vinkler. Håper Hagen skriver flere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Kanskje du blir impulsiv til å lese akkurat denne boka? Kan jo skje det også.:) Man kan jo lese helt til den 7.januar, mtp Bokbloggerprisnominering.. Ja, du kan så si, våre egne litterære mester e glemmer vi lett i sausen av alt annet som tilbys..
      Hagen skrev jo den om Dag Solstad på samme måten. Lurer på om den med Jane Mykle, om Agnar ble skrevet noe lignende , må sjekke..Han har i alle fall funnet en form som fungerer bra!

      Slett
  3. Flott omtale, Anita - denne ligger og venter på meg på biblioteket. Fikk et bra inntrykk nå med din omfattende blogg-post

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi.:) Bare gled deg :)

      Slett
  4. Kjell Askildsen høres ikke helt ulik Tomas Espedal ut. Enkelte sider ved seg i det minste. Kvinnene, alkoholen, skrivingen og kunsten. Det høres også ut som denne biografien er variert og forskjellig vinklet. Det er så mye mer interessant å lese slike bøker enn rene "oppramsingsbiografier" som jeg er skikkelig lei av. Espedals selvbio er akkurat lik. Jeg leste ei av novellene fra Hundene i Tessaloniki nå i vår som pensum. En forfatter jeg vil komme til å lese mer av. Tror faktisk ei kollokvievenninne kommer til å skrive bacheloroppgaven sin om Askildsen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kom plutselig på at Askildsen-novellen het Gresshoppen. Den fikk vi som adaptasjonsanalyse - den var faktisk filmet, med godt resultat. Ikke bare bare å filme ei bok, lærte jeg da. Og selv om jeg kun såvidt laget svake riper i adaptasjosfaget så syns jeg det var utrolig interessant!

      Filmen: https://www.youtube.com/watch?v=k6ZH6ScKA_4

      Slett
    2. Så interessant Marianne.:) Har holdt meg unna Espedal så langt pga de frekke utsagnene om kulturkjerringer.. jeg er jo i den gruppa..og han vil ikke ha meg som leser har jeg tenkt.. Men du driter i det skjønner jeg? Skal lese omtalen din..hopper dit. Takk for link til Gresshoppen. Askildsen er å anbefale, og studerer du litteratur kommer du nok ikke utom.;)

      Slett
    3. Jeg hadde to alternativ når det gjaldt Espedal. Enten å holde meg unna, og stryke på eksamen - eller, klare å skille mannen Espedal fra forfatter-Espedal. Mannen Espedal trenger jeg ikke fordype meg i, bøkene hans derimot - de 3 jeg har lest - har jeg likt utrolig godt. Kanskje jeg ikke bryr meg så mye fordi jeg rett og slett ikke føler meg som ei kulturkjerring? Slikt preller av som vann på denne gåsa, nemlig ;-)

      Slett
  5. Da har jeg overfladisk lest denne - interessant form denne biografien er skrevet i. (Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har prioritert den helt, men bare skaffet meg et inntrykk - derfor ble det litt utfyllende med din omtale, Anita)

    SvarSlett