torsdag 3. november 2016

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Monica Isakstuens tredje roman har nylig blitt nominert til årets Bragepris. Jeg leste og likte hennes forrige roman; Om igjen, så jeg har vært litt spent på denne. Siden de første bloggomtalene var heller lunkne, la jeg den litt lenger ned i den store bunken over høstens bøker. Helt til det kom andre omtaler som var mer positive, samt denne nomineringen, og diskusjonene som har gått her og der. Jeg ville derfor vente, få alle andres meninger på avstand før jeg leste denne selv, men nå greide jeg ikke vente lenger. Hva er det med denne romanen som skaper så store sprik? Og hva er det som gjør den nominasjonsverdig til den store Brageprisen? Ikke det at man trenger å like alt som blir nominert og som blir kritikerrost, men man antar i alle fall at en bok har visse kvaliteter selv om man personlig ikke faller for den. Så la oss nå se...


Jeg tenker at man alltid vil bli påvirket i sin leseforståelse når man har hørt/lest mange andres meninger om en bok. Uansett om man vil eller ei, på en eller annen måte. Intet menneske er en øy.
Samt at mange andre ting påvirker; timing, hvor man er i livet, identifikasjon, dagsform, tidligere erfaringer, hvor mye man har lest om emnet og lest generelt, med mer.

Min forforståelse som kan ha påvirket meg i min lesing:
Andres meninger om boka. Stikkord: Trasig og selvmedlidende hovedperson, vanskelig å forstå hovedpersonen, kjedelig og langdrygt, oppstykket måte å skrive på, springende i tid og rom, ærlig, stor begeistring, mye gjenkjennelse, noe av det beste man har lest i år, original fortellerform, forfatter får frem hvor kaotisk en skilsmisse kan være, - med mer.
Forventinger = balanserte

Intervju med Monica Isakstuen om sin inspirasjonskilde Jenny Offill og om hvordan hun selv skriver.
Jeg ble ikke overbegeistret for Offills punktroman Avdeling for grublerier  selv om den ble hyllet som årets beste bok over there = Minusforventing for meg.

Meg selv og mine erfaringer:
* Har vært gjennom samlivsbrudd med barn i bildet. (1995, altså 21 år siden.)  Jeg var den som valgte å gå, det samme som Isakstuens Karen. Vi hadde ikke delt omsorg, men vanlig samværsordning hvor jeg hadde hovedomsorgen.
* Er egentlig ganske lei av å lese om skilsmisser. Som jeg skrev i et annet innlegg, så skal det være sabla godt gjort for at jeg skal like en bok med det temaet.

Forventinger = vil antagelig ha høy gjenkjennelsesfaktor, tema ikke så veldig engasjerende i utgangspunktet, ikke nå lenger.

Romanens handling, oppbygging og virkemidler:
Vær snill med dyrene handler om Karen som har en liten datter; Anna med en mann som hun ikke får det til med. De blir enige om å skilles, men det kommer frem at det er hun som helst vil ut av samlivet. Datteren er da ca 3 år.
Romanen handler om alt det praktiske rundt et samlivsbrudd, om barnefordelingen, meklingen, om de andres meninger, alle som vil komme med gode råd, morens anklager, Karens skyldfølelse og følelse av å ikke ha fått det til, at hun mislykkes som mor, om tilknytning.
Romanen er bygd opp i korte kapitler og avsnitt, delvis rene dialoger, enkelte sider med en setning, noen anekdoter. henvisning til dyrene og hvordan de er foreldre/mødre for sine barn, hvordan de knytter seg, hvordan og når de forlater barna sine.
Karen i sin krise tar også tilbakeblikk til egen barndom som skilsmissebarn, om det moren innpodet i dem, om forholdet til moren og lillesøsteren, Psykologspesialisten som belærer Karen om prosessen.
Romanen skrives i jeg-form.

Romanen belyser hvordan man kan ha det i en skilsmisse/et samlivsbrudd, den sorgen, det tapet man kan gå gjennom når man ikke har lyktes.
Jeg tenker at det er det sentrale for Karen; hun føler at hun er en mislykket person, en mislykket mor, hun hadde forventet mer av seg selv og det er disse spørsmålene hun graver seg ned i gjennom sorgen og krisen hun er i, med alle de følelser som det kan frembringe. Og når det blir bestemt at de skal ha delt omsorg; hvordan skal hun greie å være mor da? Skader hun  barnet sitt ved å la henne være halve tiden hos faren og halve hos seg? Bør ikke så små barn være hos moren sin? Eller aller helst hos begge foreldrene, men det greide hun jo ikke? Det er det som  er saken. Hun greide det ikke. Og er hun mor når Anna er hos sin far? Hva er Karen da?
Hun får stadig hint fra andre; så heldig du er som kan ha annenhver uke fri.
Skjønner ikke at du klager, det var du som gikk, da jeg ble skilt ble jeg forlatt, sier moren. Det er noe helt annet.

Min mening/vurdering:
Jeg synes Monica Isakstuen har skrevet en knallgod roman. Det hun gjør på en utmerket måte er å skrive så presist om hvordan det er å gå gjennom en slik krise som et samlivsbrudd med små barn kan være. Om alle de vanskelige følelsene og fortvilelsen det medfører. Selv om Karen er en fornuftig dame, føler og tenker hun jo sitt, og hun kjemper mellom fornuft og følelser. Menneskelig. Isakstuen setter ord på disse vanskelige menneskelige følelsene, er ærlig i sin fremstilling, og det er det som er viktig uansett om vi liker det eller ikke. Har vi ikke alle vanskelige ekle følelser og tanker som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss til tider?
Jeg synes også  tilknytningstematikken er ypperlig belyst gjennom Karens forhold til sin mor, sin mor til hennes mor, og via de små korte kapitlene om dyrenes måte å være mødre på.  Menneskets arv gjennom generasjoner som kan forklare hvordan vi selv handler og reagerer når vi selv havner i kriser.  Mennesket kontra dyr. Det dyriske.
Og språket - er presist, godt, drivende, god flyt.

(og jeg likte virkelig denne mye bedre enn Offills siste roman, som jeg synes ble for fragmentarisk)

Et apropos;
Siden 2004 har jeg holdt jevnlige kurs for kommende fosterforeldre (Pridekurs). Et av de store temaene der er sorg og tap. Blant annet så får vi deltagernes tanker i sving med å få opp på en flipover hva som kan som kan være tap. Det med skilsmisser og samlivsbrudd var ikke noe som kom naturlig opp de første årene. Jeg måtte selv dra det frem, det var akkurat som om folk ikke tenkte eller var klar over at at brudd kan innebære et stort tap (egentlig flere tap) og som kan medføre mye sorg, og det gjelder uansett om du er den som velger å gå eller den andre. Det kan hende dette har endret seg med årene, siden det er mye mer fokus på skilsmisser/samlivsbrudd nå, men hva vet jeg.
Uansett så tenker jeg at det Isakstuen har gjort med denne romanen er å vise nettopp dette; hvor stor sorg og hvilket tap et samlivsbrudd med barn involvert kan være.

Fremragende!          
                                               (Sabla godt gjort!)

Min omtale av Om igjen


Bloggere om Vær snill med dyrene:
Gro - ikke begeistret
Beathe - ikke begeistret-lunken
Rose- Marie - begeistret
Elikken - begeistret
Tine  - lunken - ikke begeistret

Ruth Lillegraven -  begeistret

Andre:
Dagsavisen - begeistret
Hamar Arbeiderblad - begeistret




Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene, 208 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar





31 kommentarer:

  1. Dette var da en umåtelig god omtale Anita - jeg har ikke lest boken, men jeg fikk mye ut av din omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Randi, det var veldig hyggelig å høre. Jeg følte jeg måtte gjøre meg litt mer flid med denne siden den har vært en del diskutert, samtidig som jeg synes det er veldig godt gjort at hun har greid det hun har her, Isakstuen. Det er ikke så lett å få frem det hun har fått frem, og så gjør hun det på en original måte.

      Slett
  2. For en fantastisk god gjennomgang av boken! Mitt blogginnlegg ligger klart, så jeg slenger på en lenke til deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Tine! Så artig at du synes det. Spent på hva du synes om boka. Linke til deg når det kommer.:)

      Slett
  3. Som Randi er også jeg veldig begeistret for innlegget ditt. - Og slettes ikke BARE fordi jeg deler ditt syn på boken ;-) Jeg er veldig glad for at du setter stort søkelys på forventninger. På hvor man er i livet påvirker hva man får ut av en bok. Erfaringer. Status. Dagsform. Det er vanskelig, kanskje umulig, å nullstille seg helt. Nesten like vanskelig er det å omtale eller anmelde bøker uten følelser.

    Og skulle man likevel forsøke på dette med denne boken vil man ende opp med å sitere alt for mye. Det er et hav å ta av.

    - Og hvor rettferdig er det vel overfor bokens tematikk å omtale uten å leve seg inn i - eller reagere negativt på - Karens indre kaos?

    Du klarer det. Du formidler dine forventninger, forsøket på å ikke la det påvirke, omtaler boken nøkternt - og hvordan du reagerte på det. Til slutt; dine assosiasjoner og erfaringer.

    Virkelig bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Eli, det gleder meg å høre. :)

      Og ja, det er også vanskelig å ikke legge følelser i en omtale/anmeldelse. Jeg synes ikke det er noe galt heller. Man føler jo som regel noe når man leser en bok, eller ikke. Fordelen med romaner er jo nettopp det at man får muligheten til å leve seg inn, og gjør man det bruker man jo sine følelser. Hvis ikke blir jo ofte en roman kjedelig, såfremt den ikke trigger intellektet så mye at det blir det positive. Det kan jo også skje.

      Men det er jo greit/viktig å være bevisst på sine følelser og reaksjoner når man leser, kjenner etter hva er det som trigger, hva gir gjenkjennelse etc. Hvordan det påvirker lesingen.

      Slett
  4. Veldig fint å lese din omtale/anmeldelse av denne boka, Anita! Både du og Eli har sett/nevnt flere lag i boka enn hva jeg selv har gjort. Jeg får jo lyst til å lese boka om igjen!

    Jeg vil hevde at denne boka er så interessant og god at den egner seg veldig for analyser i særoppgaver, for diskusjoner i boksirkler o.l., og det er det ikke alle bøker som gjør.

    Nå ser jeg i grunnen frem til den første kritiske lesningen av boka, og som er like grundig som deg i å analysere og begrunne et motsatt standpunkt! (Som jeg altså tåler godt å forholde meg til! Det er det overfladiske jeg har problemer med.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Rose-Marie. Hyggelig å høre. :)

      Jeg er helt enig med deg i at boka kan egne seg godt til drøfting i lesesirkler, både tematisk og strukturmessig. Så kanskje jeg skal foreslå denne for min? Selv om jeg har lest..

      Ja, det blir spennende med flere innlegg om boka. Det er jo flere som har lest den og ikke vært begeistret for den, så vi får håper at feks Inga-Lill og Line også skriver om den.

      Ellers tror jeg vi bare må godta at bokbloggere er veldig forskjellige med hensyn til hvordan man blogger, går i dybden , tenker, argumenterer, etc.. :)

      Slett
  5. Sabla godt gjort er også din omtale av denne boken, og jeg må si at jeg ble mer rørt av din omtale enn av selve boken! Fantakstisk bra, Anita!
    Akkurat det du skriver forventninger er vel noe av det som gjorde at jeg ikke likte boken. Jeg har i likhet med Karen og deg, vært gjennom en skilsmisse med barn med i bilde og var den som gikk. Nettopp derfor ønsket jeg vel at jeg skulle kjenne meg igjen i det hun gikk gjennom i etterkant. Noe ja, men på langt nær alt.
    Nå kan det jo ha med å gjøre at jeg brukte flere år på å bryte ut, at jeg opplevde at alt dette følesesmessige var unnagjort - slik at jeg kun følte lettelse når jeg endelig tok barna med og flyttet.

    Jeg skulle ønske at jeg fikk mer ut av boken enn det jeg faktisk gjorde, at jeg kan se litt mer av det dere andre ser. Men at hun skriver godt det er det ingen som helst tvil om.

    Takk for god gjennomgang!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jøss, det må jeg si, tusen takk Beathe!
      Jeg prøvde faktisk å bruke litt av den oppstykka punktformen selv, uten at jeg dro den helt ut, eller fikk det helt til, men jeg prøvde i alle fall å gjøre det litt annerledes enn vanlig. Vanligvis ønsker jeg ikke å bruke for mye tid på et innlegg, for det har jeg jo egentlig ikke tid til, men jeg ønsker å skrive litt om de fleste bøker likevel.
      Men i går hadde jeg fri, så da gjorde jeg meg litt mer flid, måtte bare strukturere meg litt annerledes.

      Jeg kjente meg heller ikke igjen i hele Karen, absolutt ikke, men det var noe gjenkjennelig, som jeg kanskje tror er ganske vanlig. Som å ha skyldfølelse. Følelsen av tap. At man ikke har lyktes med familieprosjektet. Tanker om: Hva med ungene? Er det bra for dem? Tror nok de fleste prøver en stund for ungenes skyld.
      Jeg hadde ikke delt omsorg, så jeg aner ikke hvordan det ville ha vært. Tror at jeg synes det hadde vært greit såfremt jeg var trygg på at ungene hadde det bra hos faren og vi hadde hatt godt samarbeid og nogenlunde like regler. Konfliktfylt delt omsorg tror jeg ikke er noe bra.

      Jeg trengte den avlastningen jeg fikk da ungene var hos faren annenhver helg og ferier, så jeg kjente ikke igjen de følelsene Karen hadde om morsrollen da Anna var hos faren. Men jeg kjenner andre som har balet med mye av det der. Jeg var/er også ganske sikker på at det ikke hadde vært bra for ungene å vokse opp med foreldre som levde i et dårlig forhold.

      Jula- et kapittel for seg.
      Kjenner igjen at det var helt greit å jobbe når ungene var hos faren. (skjønt jeg har en datter med annen far, og hun hadde ingen kontakt med ham, så henne hadde jeg jo hele tiden, men hun var større og flyttet jo hjemmefra etterhvert)

      Men det å kjenne seg igjen i alt er vel ingen forutsetning for å like boka eller ikke, tenker nå jeg da. (men det mener du vel heller ikke?) Jeg synes den var så godt skrevet, og jeg synes hun viste så godt hvordan en slik prosess kan være, for _en_ person i en slik prosess, selv om den kan arte seg forskjellig for folk.


      Slett
  6. Er ikke så oppdatert på den norske bokbloggverdenen om dagen så har ikke fått med meg at det har vært diskusjon rundt denne boken. Selv tenker jeg at dette er en av bøkene jeg ikke kommer til å prioritere. Tiden min er allerede knapp og jeg ønsker å finne titler som ikke nødvendigvis er nominert til andre priser (selv om jeg motsier meg selv litt ved å lese Seierstad og Figueiredo som jeg gleder meg til). Og denne har heller ikke fristet meg til lesing. Min romanfavoritt så langt er "Hennes løgnaktige ytre".

    Linnea Myhres roman virker forøvrig også å være en type bok som man leser/tolker forskjellig på bakgrunn av egne livserfaringer.

    Uansett, godt innlegg og fint med oppsummering for meg som ikke er så oppdatert på bloggverdenes snakk om denne boken :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Elin.:)
      Ja, det hender det blusser opp en diskusjon i blant, selv om det har vært labert generelt mht aktivitet i blogglandia en stund.
      Seierstad og Figueiredo skal jeg også lese, sistnevnte har jeg så vidt startet med.
      Selma Årøes bok har jeg også lyst til å lese, men nå må jeg få lest de jeg har liggende her først, tenker jeg.

      Synd du ikke tenker å lese Vær snill med dyrene, kanskje senere?

      Enig i at Linnea Myhres bok også er en sånn bok som vil leses og tolkes forskjellig på bakgrunn av egen erfaringer.
      Jeg tror også alder spiller inn. Selv sa hun på et bokbad jeg var på at hun får veldig mange henvendelser fra unge jenter, at mange unge kjenner seg igjen. Det skjønner jeg.
      Jeg la imidlertid fra meg den siste boka hennes, og vet ikke om jeg orker å lese den ferdig. Jeg synes rett og slett det ble slitsomt å lese om det vanskelige forholdet hennes, frem-og-tilbake, og spiseforstyrrelsen, den trasige tilstanden.. Jeg trenger ikke lese hele boka for å forstå at det er fælt for henne/noen å ha det slik. Jeg har møtt flere gjennom livet som har det slik.
      Men det betyr ikke at jeg ikke tror og mener at det er viktig at hun skriver om dette, ære være Linnea Myhre.

      Slett
  7. Virkelig, virkelig god omtale Anita, som Beathe, fikk jeg lyst til å like boken, føler meg litt trist faktisk over at jeg ikke gjør det. Men sånn er det nå, og det har egentlig ingenting med at jeg ikke ser bokens kvaliteter å gjøre, har sagt overalt, at strukturen er fiffig, (akkurat som jeg liker), språket/problemstillinger/etc/etc, jeg kunne legge opp akkurat samme argumentasjon som dere andre gjør, kommer bare opp med motsatt konklusjon. Uansett hva intellektet sier, kjedet jeg meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen hjertelig takk Ingalill. Jeg er helt omtåket av all denne rosen, gitt.. pga et skarve innlegg om en "varm potet"/bok.
      Jeg skjønner det, at noen ganger ønsker man at man hadde likt noe bedre enn man gjorde, men så blir det bare sånn. Man liker nå det man liker, tenker jeg. Med alle de bøkene i verden så er det jo naturlig at man ikke liker alt, eller det samme.
      Ja, jeg ville tro at du liker den strukturen, leste du Offill; Avdeling for grublerier forresten? Men likevel kan det være noe man ikke matcher med..
      Lurer på om det er lettere å kjede seg med bøker når man leser så mye som vi gjør. Vi blir mer kravstore, blaserte..? Jeg opplever også ofte at det skjer, men så tror jeg at det har med min form å gjøre, konsentrasjonene som ikke er helt på topp, slik har det vært en del det siste året- helt til jeg leser en bok som virkelig treffer, som jeg liker, hvor leseflyten går som den skal-- da vet jeg jo at det er nettopp den rette boka som skal til, da handler det ikke bare om leseformen.. eller kanskje formen bare passer for en viss type bøker? Who knows.. man må jo bare prøve å lese forskjellig. Bare krim går heller ikke. De to siste krimbøkene jeg leste delvis kjedet meg også.. Hålke (Uri) kjedet meg en del etter femti sider..

      Spent på Renberg nå da.. og Kyrre Andreassen og Figueiredo..
      Og så leser jeg Søvnrevolusjonen av Arianna Huffington, veldig spennende. Kan ikke bare lese norsk heller..

      Slett
    2. Leste Offill (offhill?), på engelsk, og likte den mye bedre enn Isakstuen, helt annen stemning og aktivitetsnivå i den boka, det sier jeg til tross for at jeg faktisk har glemt det meste. Hmm.

      Vi leser (for) mye og det påvirker garantert resepsjonen. Bøker blir konstant vurdert mot hverandre og, konsentrasjonen blafrer som bistre utelamper. Derfor; dobbelapplaus til de bøkene som får meg til å stoppe opp. Hålke hopper jeg over, Uri er ikke for meg, ga henne opp etter kjerringboka, men Renberg er en selvfølgelighet. Venter fremdeles på lydboka, men begynner å innse at jeg må lese papirutgaven, den ligger rett ved siden av meg.

      Slett
    3. Det ante meg at du hadde lest Offill, ja.
      Men tror ikke jeg har sett deg skrive noe om den.
      Den ble ikke jeg så begeistret for igjen,d et var det med astronautforskningen som ble så far out for meg i den sammenhengen- jepp.

      Renberg, ja- spent!

      Slett
  8. Denne omtalen er bare så utrolig god, og som Ingalill og Beathe skulle jeg ønske at jeg likte boka, og i hvertfall etter at jeg leste din omtale!! :)

    Men det ble ikke sånn denne gang, derimot har jeg lest to av bøkene hennes, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å lese den neste også. Og du verden så omdiskutert den boken ble :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jøss, sier jeg igjen, tusen takk, var den altså det? Tar det til meg.:)
      Tror ikke du hadde likt boka mer hvis du hadde lest den etter min omtale, tror du?
      Det er jo gøy at en bok blir diskutert, ikke sant?
      Jeg lærer i alle fall mye av å lese om hva andre finner i bøkene de leser, om hva det er vi trekker frem som bra eller dårlig, hva vi liker og ikke, hva som påvirker leseopplevelsen, som kan være så forskjellig..
      Det er ganske så utviklende å være bokblogger.:)

      Slett
    2. Jeg hadde nok ikke likt boken uansett, om omtalen din kom først eller sist :) Men du skriver så bra om denne boken, at det er trist at jeg er lunken til den.

      Slett
  9. Flott omtale. henger meg på de andres ros! Hadde ikke tenkt å lese denne boka, men kanskje jeg foreslår den i lesesirkelen vår etter jul. Ser at Rose-Marie foreslår det. Godt tips.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Åslaug! Du som leser så mye, hvorfor ikke kaste deg over denne før nominasjonsfristen går ut?

      Enig i at den kan funke bra som lesesirkelbok.:)

      Slett
  10. Det har vært mange skillsmissebøker i det siste så jeg tror nok at denne hopper jeg over. Flott omtale, men tematikken er jeg litt lei i bokverden og i den virkelige verden. Jeg er en skjelden fugl som holder sammen ut med samme mann, utrolig nok.
    Blir boka nominert skal jeg lese den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Ingun. Jeg synes at dette er en annerledes bok, med annen vinkling mht skilsmisse enn mange av de andre jeg har lest, og det var ok.
      Ære være deg som har har unngått å bli skilt/samlivsbroten.:)

      Slett
  11. Jeg må bare hive meg på med de andre her, Anita! :) Boken har jeg ikke lest, og vet ikke om jeg rekker, men har notert den bak øret. Jeg skriver mest om dagen, og da blir det mye mindre lesing.

    Ble så glad da jeg så at du leser Klippenvåg! Er veldig spent på hva du synes. Mottagelsen av romanen hans "Ada" var nemlig veldig blandet i lesesirkelen jeg er med i.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Inger Johanne.:)
      Bra du har notert deg boken i det minste.:)
      Spent på hva som kommer ut av skrivingen din etterhvert.

      Ang Klippenvåg, skal du få høre. Jeg har ikke kommet skikkelig igang med den enda.

      Slett
    2. Jeg er også spent på hva som kommer ut av det jeg jobber med nå, et krimmanus jeg har jobbet med i noen år. Hvordan går det med skrivingen din?

      Slett
    3. Håper du får det i havn:)
      Med meg? Nei, kan ikke si at det går fremover der for tiden. Det er mer bedagelig å lese andres bøker.;)
      Nå skal jeg i gang med en flytteprosess, så jeg legger vel slike planer på is til det er gjennomført , tenker jeg.. Prøve å søke på den skolen vi snakket om neste år, kanskje?

      Slett
    4. Ja, det er en tid for alt! :)
      Jeg har hatt lange perioder hvor jeg har måttet prioritere andre ting, så vet hvordan det er. Også derfor det tar sin tid med disse prosjektene ...
      Jeg søkte jo den skolen, og kom ikke med. Så jeg børstet støvet av, slang meg opp i salen og red videre på egen hånd.
      Lykke til med flytteprosess - høres spennende ut! :)

      Slett
    5. Absolutt.
      Husker at du sa du hadde søkt, lurte på hvordan det gikk. Kjenner to som fikk plass.
      Takk og lykke til du også:)

      Slett
  12. GRATULERER SÅ MASSE MED BRAGEPRISEN FOR DENNE GODE BOKA, MONICA ISAKSTUEN! HIPP HIPP HURRA! :)

    SvarSlett