lørdag 30. september 2017

Pasienten av Trude Teige - velformulert og uhyggelig interessant

Trude Teige er ute med en ny krim om journalist Kajsa Koren. Jeg har lest Svik før, som handlet om kjærlighet fra krigens dager, norske jenter, tyske soldater.
I Pasienten har også plottet tråder tilbake til fordums dager. Vi føres tilbake til gamle Dikemark psykiatriske sykehus i Asker hvor den spesielle mannen som kalte seg Krøsus var innlagt, samt til et nedlagt nervesanatorium i Kistevika i Losvika på Sunnmøre, Kajsas hjemplass, etter at et drap som er begått skal oppklares i 2016.






Forlagets omtale:
En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.  

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.  Mer her

Pasienten er en intrikat thriller. Jeg synes det var litt saktegående til å starte med, men den tok seg kraftig opp etterhvert. Vi får vekselvis lese stemmen til Krøsus gjennom hans skriverier, en annen stemme som vi etterhvert gradvis skjønner hvem er, og hopping mellom Kistevika og Oslo/Asker. Kajsa er stadig her, stadig der. Hun og familien har bodd på hjemstedet hennes en stund. Kajsa har hatt permisjon og har blitt nedgradert på jobben pga innskjæringer. Hun får også påvist en kul i brystet i denne boka, og sliter med redsel for at det kan være alvorlig. Hun engasjerer seg likevel i hendelser rundt drapet i bygda som kaster nytt lys over forsvinningen til unge Julia.  Undersøkelsene fører henne inn i psykiatriens mørke kroker. Julias mor; Marianne Winther er nevrokirurg og forsker og arbeidet på Dikemark for mange år siden før hun og kollegaen Eivind Bull åpnet et psykiatrisk senter på Sunnmøre. Kajsa får tilgang til det nedlagte sanatoriet og hun oppsøker også det nedlagte Dikemark. Her er mange hemmeligheter gjemt.

Det viser seg at noen drev med forskning på noe som kalles 
DBS - dyp hjernestimulering , et kirurgisk inngrep i hjernen som kunne hjelpe Parkinsons pasienter, men også muligens dypt deprimerte pasienter. Winther og Bull dro nok den strikken et stykke lenger.
Dette er fascinerenede og uhyggelig lesning. Jeg har googlet meg opp på DBS etterpå, og ser at metoden er brukt her til lands de siste ti - femten årene. Jeg fikk assosiasjoner til både lobotomi og elektrosjokk, og alt det grusomme som er gjort i psykiatrien mot sårbare og syke mennesker. Det Bull og Winther driver med er sentralt i romanen og er noe av det som virkelig gir romanen nerve.
Så også historien om Krøsus, som egentlig var for frisk til å være kronisk pasient, men som selv ønsket å være på Dikemark med malingen, steinene og parfymelagingen sin, fordi han følte seg altfor utrygg ute i samfunnet. Krøsus er en person jeg ble skikkelig glad i.
Figuren Krøsus i romanen er bygd på en virkelig person.

Alt i alt en god krim, spennende og interressant, men det er ikke hektisk spennende før på slutten. Der er det noen virkelig nervepirrende scener som en god krim bør inneholde, selv om det er helt greit at det ikke er slik hele boka igjennom, siden romanen likevel er såpass interresant og godt skrevet.
Og så er det gøy at en roman, selv en krim, har med noe man kan lære noe nytt av. DBS var feks ukjent for meg, og det førte til noen googlesøk.

DBS - artikkel fra Tidskriftet for den norske legeforening
Intervju med en pasient med Parkinson Her sies det at den også kan ha effekt på alvorlige depresjoner og epilepsi
En nyansering av begrepet psykokirurgi som også er verdt å ta med seg

Andre bloggere:
Bjørnebok

+  en God anmeldelse i Aftenposten


Min omtale av Svik


Foto: Aschehoug

Pasienten av Trude Teige, 380 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar


4 kommentarer:

  1. Flott omtale Anita! Jeg la bort en bok av Teige en gang, så det sitter langt inne å skulle prøve på en ny. Jeg har sugd til meg alt av Munch i det siste, så den setningen fanget min oppmerksomhet :) Er spent på hva du synes om burgerboka, har ikke skaffet meg den enda :) God helg Anita!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Tine. Hvilken prøvde du deg på? Jeg har kun lest Svik før som jeg likte godt. Tror jeg begynte på Jenta som ikke kunne snakke også, men den la jeg bort etter få sider og kom aldri igang med igjen..
      Men denne er god altså.
      Det er en del om de bortgjemte maleriene til Munch i denne boka, de var gjemt i kjelleren på Dikemark og Krøsus har en rolle ift et av dem..spesielt.

      Burgerboka er kjempefin. Mye snadder der. Skal teste en oppskrift til i morgen. Forleden lagde jeg falafelburgere til sønnen min kom på middag..
      God helg til deg også Tine, takker.:)

      Slett
  2. Ser du også finner denne interessant ja - og den er realistisk. Trude Teige er god på dette med å konbinere krim - spenning - realisme. Jeg synes denne er hennes beste krim hittil - hun tar alltid opp viktige samfunns-temaer.
    (Jeg skal snart omtale den)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, realistisk slik hun bygger det opp, skjønt jeg har vanskelig for å tro at vitenskapsmenn som disse virkelig går så tvers på etikken løs, men vi vet jo at det skjer..
      Husker du at vi var på BOOKSTAR og hørte hennes foredrag for noen år siden, da hun snakker om sitt samfunnsengasjement og bruker bøkene sine til det..
      (ser frem til din omtale)

      Slett