onsdag 2. november 2016

Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante (Bok IV i Napolikvartetten)

Nå er vi ved veis ende i Napoli. Søppelbergene har fyllt gatene og Lila er på avveie. Og noen har prøvd å avsløre pseudonymet Elena Ferrantes virkelige navn. Etter å ha lest Ferrantes begrunnelse for sin anonymitet, synes jeg det er grusomt gjort av en journalist å drive og grave og spekulere slik. La Ferrante beholde sin anonymitet. Alt annet fører til bare kluss, jfr debatten om virkelighetslitteratur som går her på bjerget.  Men over til hovedsaken:
Var det verdt å lese disse fire tykke italienske bøkene på nynorsk? Hvis du leser videre får du svaret.


I fire bøker har vi møtt jentene Lila og Elena fra de var småjenter som lekte i en bakgård i Napolis sjuskete strøk frem til de nå er modne kvinner. I tillegg har vi blitt kjent med deres familier, venner, fiender, kjærester, lærere, kolleger, og andre viktige bekjente i tykt og tynt. Vi har også fått et godt innblikk i Italias politiske historie og samfunnsutvikling gjennom flere tiår. Det er bakteppet.

Historia om det tapte barnet er den fjerde og siste boka i verket. Elena er godt voksen, barna har reist ut og hun tenker tilbake, på seg selv og Lila og alt det andre. Og om hvorfor Lila dro. Og om hvor hun ble av.
Det er en stund siden jeg ble ferdig med boka, og derfor synes jeg det er litt vanskelig å skrive om den. Jeg har utsatt og utsatt. Hvordan yte denne boka, dette verket den rettferdighet og kvalifiserte omtale som den fortjener?
Jeg får trøste meg med at det har veldig mange andre gjort. Kritikerne i aviser og TV har vært over seg av begeistring. Jeg anbefaler deg å ta et googlesøk og lese flere av dem hvis du allerede ikke har gjort det. Så får jeg holde meg til mitt. En enkel formidling av en leseopplevelse, et kort resyme.

Det ligger i tittelen at et barn blir tapt. Vil det forsvinne? Vil det dø? Vil det mistes på en annen måte? Hvilket barn er det snakk om ?
Disse spørsmålene lå og ulmet til ganske langt ut i boka før svaret ble avdekket, og jeg synes det var så vondt, så smertefullt at det var nesten ikke til å bære. Kanskje det var derfor jeg utsatte å skrive noe om det, for jeg visste ikke hvordan. Dette var heller ikke en bok jeg raste gjennom, nettopp fordi det var mye sterkt stoff, mye drama, mye å ta inn. Vi har tross alt fulgt disse jentene og familiene i rundt 2000 sider. Blitt godt kjent med dem, følt med dem, rast med med. Når de mister noen, når de har det vondt, når de sliter, blir vi også berørt.

Det som skjer av ytre handling i boka er mye. Hovedtrekkene er at Elena har et heftig forhold til Nino (som forrige bok avsluttet med) og kommer til et punkt hvor hun og han må ta et valg. Nino vil at hun skal flytte til Napoli. Elena vil at han skal skille seg med sin kone hvis hun bryter med Pietro. Elena bryter med Pietro fordi hun ikke kan leve uten Nino. Det blir mye styr med svigerforeldre og Pietro om ungene, hun får heller ingen støtte av sin egen mor.
Nino på sin side, holder delvis det han lovet. Han skaffer Elena leilighet da hun omsider velger å flytte tilbake til Napoli. Men det er mye drama imellom som handler om Elenas karrierre, hun er suksessfull forfatter, hun skal greie seg alene med jentene sine, hun sliter med så mye, og det å komme til Napoli igjen blir ikke bare fryd og gammen. Lila involverer seg sterkt og selv om Elena prøver å holde henne på avstand, blir de venner igjen.
De får begge to barn på nytt, omtrent samtidig, og Lila hjelper Elena mye med det praktiske, barnepass og slikt.
I Napoli er det tøffe tider, vi får mye større innblikk i korrupsjon og cammorraens herjinger, Solarabrødrenes makt og grep over bydelden, antifascistenes motkamp og den politiske situasjon Italia befinner seg i gjennom denne boka.
Og det liker jeg.
Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.

Well done.

Omtale av bok 1, Mi briljante venninne,  bok 2 Historia om det nye namnet og bok 3
Dei som flyktar og dei som blir

Andre som har blogget om Historia om det tapte barnet:
Med bok og palett, Har du lest, Kleppanrova



Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet, 573 s
Samlaget 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

6 kommentarer:

  1. Så flott at du også likte boka, takk for link!

    SvarSlett
  2. Hva er det å ikke like? Jeg hørte ferdig bok fire i dag, og er så begeistret at jeg ikke greier å skrive et ord. Skulle gjerne vært til Napoli en tur, men alle sier bare "den bossbyen der?" de skulle bare visst at det er mye mer til den byen enn bosstank :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, da skjønner du min vegring for å skrive om denne boka. Problemet for meg er også å vente for lenge, da vet jeg heller ikke helt hva jeg skal skrive, men man må da krote ned noen ord.

      Jeg har en fb-venninne (tidligere vgblogger) som var i Napoli på feire for få år siden og la ut så mange flotte bilder. Hun kunne ikke lovprise byen nok. Den er vakker og så mye mer enn det bildet mange av oss ser for seg som en kriminell by og med søppelberg overalt..
      Jeg vurderte også å dra dit i 2013 etter å ha hørt hennes tips, men det var litt kaldt i november og litt omstendelig å dra dit da etter en regnfull uke i Roma, så jeg dro til Spania istedet. Men Napoli frister absolutt, og jeg kjente også på lysten igjen etter å ha lest denne boka.

      Slett
  3. Så bra at vi skriver så ulike omtaler av disse bøkene, det sier bare enda mer om hvor mye stoff som ligger der. Jeg kunne også tenkt meg en tur til Napoli igjen. Har vært der, men bare 1 1/2 dag. Opplevde både søppel og masse fint. En by med sjel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan du si. Ellers ble det vel temmelig kjedelig å lese blogger? Artig at du har vært i Napoli! :)

      Slett